Into the Wild

Into the wild

Denne helga ble jeg med Ouma (besta ), Tannie (tante), Oom (onkel) til Khamab Kalahari Reserve der sønnen deres jobber.  Vi reiste med bil, og med flere stopp på veien tok det nesten 12 timer…
Reservatet ligger åpenbart i Kalahari, ikke langt fra grensen til Botswana (i North-West provinsen, ikke langt fra den lille byen Bray), og er SA’s nest største.  For omtrent to år siden begynte de arbeidet der da en russer med masse penger kjøpte området, så de er fortsatt i startfasen.  Det vil si at Khamab ikke er offisielt åpnet ennå, at de fortsatt har flere dyr å bringe tilbake og ingen jakting er tillatt.  Ideen bak dette reservatet er å gjenskape det slik det var for 100-200 år siden, og når de har kapasitet til det (når dyrene er ordentlig ’settled’), vil de åpne for jakt – regulert, selvfølgelig.  Hittil har de sjiraff, nesehorn, x antall hjorteraser (ingen nevnt, ingen glemt), bøffel, hele Pumbaas slekt, og enda skal de få flere nesehorn og neste år en gang – løver!

Det var tørre fakta, og nå prøver jeg å finne ord til å beskrive hvor fantastisk det er der.  Hittil har jeg skrevet flere utkast, men det er ikke lett!  Først og fremst er det så langt fra sivilisasjonen at man kommer seg langt bort fra asfaltert vei, bilstøy, menneskestøy – egentlig alt som lager lyd!  Uten at jeg overdriver kan jeg si at det var øyeblikk der man ikke hørte annet enn sin egen pust.
Reservatet ligger på en slette (kanskje det er savanne det heter?!) og stjernehimmelen strekker seg fra den ene horisonten til den andre.  Gult gress og tørre trær er stort sett det eneste som vokser der, men alt blir visstnok grønt over natta når det første regnet faller.  Rundt vannhullene, som for så vidt er kunstige, er det enda karrigere eller støvete.  Den enkleste måten å beskrive landskapet på er egentlig å be dere se en av Animal Planet’s dokumentarer fra den afrikanske savannen.  Det føltes virkelig ut som om jeg var med i en i alle fall!

Heldigvis unngikk vi de fryktede 40 varmegradene, og hadde kjørlige temperaturer rundt 25*.  Om kvelden, derimot, ble det iskaldt – slik det gjerne er i ørkenområder.  Så å se på stjernene var kun behagelig en liten stund..!  Et bål gjorde det mer behagelig, og vertsfettern min forsikret meg om at vi skulle få til en overnatting “in the field” neste gang.
Lørdag ettermiddag pakket vi opp en ”safaribil” med stoler, mat, campingbord og godt med drikke, så fant vi veien ut i bushen.  Etter en stund med sightseeing i reservatet, som aldri tok slutt, slo vi leir og fyrte opp et bål.  Vi fikk med oss solnedgangen derfra, og hele atmosfæren var helt fantastisk.  Jeg ble også introdusert for ”the welcome to the Kalahari tradition”; snurre 10 ganger rundt med blikket mot himmelen for så å springe mot en tom flaske og sparke den… jeg bestemte meg for å ta sanda i nærmere øyesyn allerede etter ett og et halvt skritt.

Det er virkelig vanskelig å finne ord som verdsetter Kalahari godt nok, men det er sant det de sa: har du først kommet til Kalahari, vil du for alltid bære Kalahari med deg.  Jeg kunnet giftet meg med plassen!  Og jeg vil garantert tilbake.

I nærmeste fremtid skal jeg prøve å komme meg til en internettkafé og få lastet opp bilder.  Vær tålmodig, jeg vet det er mange som savner bilder – og de kommer nok!

Hamba Kahle,

Ingvild

Varmt… varmere?!

Hei!

Det har blitt oktober, og i følge meldinger hjemmefra har den første snøen falt i Tromsø.  Det er vanskelig å forestille seg når vi nyter over tredve grader her!  Eller, ‘nyter’ er vel strengt tatt en mild overdrivelse…  Jeg satser på at det blir enklere å leve i varmen når vi har ferie og ikke trenger å gå i skoleuniformen, men kan hive klærne og ligge i ro med nok av drikke innen rekkevidde!

Fra torsdag til søndag overnattet jeg hos tannie, oom og ouma (tante, onkel og besta) mens resten av familien var på vertsbroren min sin konkurranse i jiksky.  Jeg kunne ikke være med fordi YFU arrangerte Family Day på lørdagen, hvor kun syv elever m/familie kunne komme, men det var ikke mindre koselig å se igjen de som kom!  Arrangementet ble holdt ved et svømmebasseng i Pretoria, og hver elev fikk i oppgave å bringe tradisjonell mat (fra hjemlandet) og en kort forklaring på hvorfor vi tok akkurat den retten med.  Jeg lagde mammas spinatpai, kanskje ikke spesielt urnorsk, men jeg sa at spinat er en av de få grønnsakene som overlever Nord-Norges kalde klima (og frost) og dermed er en viktig grønnsak i Norge.  Det viktigste er vel likevel at de syntes det var godt, og jeg har lovet tannie å oversette oppskriften.  Det er artig å lage mat til sørafrikanerne – de er åpne for å prøve og så langt har alt falt i smak.  Og enda bedre for meg – mammas mat går an å lage i SA også!

Som sagt så var det ikke det største oppmøtet av utvekslingselever, men flere av de som kom har jeg funnet ut ikke bor så fryktelig langt unna Bronkhorstspruit likevel.  Så forhåpentligvis er det mulig å få til noen kafébesøk eller to mellom oss innvandrere og våre sørafrikanske søsken – uten at det kreves mengder av tid til reising osv osv.  Planleggingen av YFUs desembertur til Port Elizabeth og Cape Town har også begynt, og jeg ser virkelig frem til å se kysten og resten av YFU-gjengen igjen.  Men en ting av gangen, dette er jo ikke før om tre måneder..!  Etter samlingen tok vi turen innom Cullinan, en meget rolig gruveby med gamle bygninger og trær med nydelige, lilla blomster. (Diamanten i Dronning Elizabeths krone er hentet ut herfra).  Vi nøt kald drikke under en lett dis av vann (fra noen miniatyrvannspredere rundt parasollene) da et brudepar kom forbi.  Både de og følget deres hadde noen vakre, fargerike drakter: Ndebele-folkets tradisjonelle drakt.

Lørdag kveld kom et heftig tordenvær over byen, og dermed også regnet vi har ventet på!  Først holdt både regn og lyn seg på avstand, men med ett gjorde begge en voldsom entré med et pang og styrtregn.  Etter kort tid bar vinden uværet videre, men etterlot huset i mørke…  Jaja, nå har vel sommeren begynt for alvor!  Søndag var det å gå i kirka, og jeg skjønner fortsatt pent lite av hva som blir sagt, men ellers kan jeg informere om at det går fremover med Afrikaansen.  Det føles veldig rart å selv snakke det (les: erstatte enkelte engelske ord med afrikaanse i en ellers engelsk setning), det høres liksom ikke rett ut… likevel forstår jeg mer og kan stort sett henge med på hva det snakkes om med litt hjelp innimellom.  Hos tannie blir jeg utfordret til å snakke mer selv også, så i helga har jeg snakket mer enn ellers.  Ganske fornøyd, ja!  I det hele tatt, helga har vært herlig og jeg fått ladet ordentlig opp til en ny skoleuke.

Nå har jeg fått tak i en minnebrikke, så jeg skal prøve så fort jeg kan å få kommet meg til en internettkafé og få lastet opp bilder.  Kjenner jeg meg selv rett blir det nok ikke ‘now’, men ‘now-now’.

So long,

Ingvild

Stille etter stormen

Det er visst en stund siden jeg sist skrev et innlegg, så nå er det vel på tide med et livstegn. Jeg har nå kommet til det punktet av utvekslingsoppholdet der alt nytt ikke lenger er så nytt og man er vant til den hverdagen man har fått. Siden alt har roet seg og nye inntrykk ikke lenger kommer ramlende i fanget mitt hver dag, bruker jeg tiden på å fordøye de første ukene i SA og det resulterer i at energinivået har sunket en smule i det siste. Behovet for søvn har derimot steget betraktelig, og ikke bare én gang har jeg bukket under og sovnet over leksene. Dette er jo noe jeg har vært forberedt på, og jeg er egentlig overrasket over at det tok såpass lang tid før tida slakket ned og jeg møtte på rastløshet og savn hjem. Kanskje har det vært en hjelp at jeg ikke har hatt så fryktelig mye kontakt med Norge og dermed viet meg fullt og helt til det som skjer her og nå, for savnet kommer for det meste til overflaten når jeg hører stemmene til de der hjemme. Det er for så vidt greit, for da kan jeg jo på en måte kontrollere selv når det passer seg å savne.

Vi vet jo alle at ingenting er så dumt at det ikke er godt for noe, og det som er godt med savnet, er at man tydelig ser hva man er glad i og setter pris på hjemme. For eksempel friheten og tilliten til folk eller kokt fisk til middag. Det er gjerne ting som man tar som en selvfølge, og når man ikke lenger har det, lærer man seg å sette pris på det på nytt. Vi trenger alle slike påminnelser, og jeg er så heldig å få dem samtidig som jeg opplever mye nytt og gjør meg andre erfaringer som jeg kan ta med videre. Selv om hverdagen nå er krydret med litt motstand og ”down hills”, er jeg så utrolig glad for at jeg er her og det er ingen annen plass jeg heller vil være enn akkurat her!

Det betyr så mye at alle bryr seg og gjerne vil vise meg seg og sitt, inviterer meg med og introduserer seg for sine venner, som utvekslingsstudent ser jeg at det er viktig for meg og det har vært en utviklingsprosess, en ”åpenbaring”, for meg: neste år kommer vi til å huse en utveklingselev, og tidligere var jeg urolig for at jeg ville bli sittende med vedkomne over meg uten mulighet til å holde på med mitt alene. Nå kan jeg ikke vente til jeg får mulighet til å trekke denne studenten inn i norsk ungdoms hverdag og sørge for at han/hun får oppleve både skigåing, hyttetur og fisketur midt på natta under midtnattsola!

Så værvarselet: her stiger temperaturene, og forrige uke hadde vi skrekkelige 30 grader hver dag! Her gjelder det å tilpasse seg varmen fortere enn svint, for alle snakker om en ekstra varm sommer med enda flere varmegrader. Hvordan skal min stakkars kropp, som er vant til Nord-Norges heller kjørlige temperaturer, overleve?! Jeg er overbevist om at varmen også gjorde sitt til energitapet… Denne uka har vi vært velsignet en kald vind som trakk kvikksølvet ned til 25 grader. Selv om den også roter til et hvert forsøk på frisyre og løfter faretruende på skjørtene våre, bringer den forhåpentligvis med seg det etterlengtede regnet. Regnet som vil kjøle oss ned, gjøre slettende grønne og minske antall branner. Det tørre landskapet rundt oss er nemlig herjet av store og noen mindre branner. Vi ser stadig vekk enorme røykkjegler, og her om dagen var det en stor brann på nabogårdens område. Den sterke vinden gjorde jobben til et H for mennene som jobbet for å slukke den, og da v-faren og v-brødrene mine kom hjem etter å ha bistått i to timer, kjempet andre videre i enda fire-fem timer. Flere mister livet i de største brannene, og det er virkelig ubehagelig å se de gule stripene av flammer langs jordene. Brannene starter gjerne av sigaretter som blir kastet i veikanten eller av folk som driver bråtebrann i stor skala. Vi hadde også et tilfelle der brannen ble startet av en fugl som satte seg på høyspentledningens positive og negative pol og tok fyr… Så det er nok ikke bare overvarme nordlendinger som vil ha regn, nei! Ellers er det en ti dager lang ferie nå som jeg skal nyte til det fulle (ved å ta igjen litt søvn..?). På mandag skal jeg med to jenter fra skolen og ri, hvilket jeg tror kan bli veldig artig. Kanskje er det en fin anledning til å bli litt solbrent?

Ja, forresten! En annen helg var vi på et kjøpesenter og gikk på skøyter! På is, ja! Artigere skøyteløp har jeg ikke vært med på da de fleste klamret seg til gjerdet eller lot meg dra dem rundt mens de stønnet og bar seg. Absolutt stedet å gå for å få seg en god latter, og dersom noen kan finne ordene som forklarer hvordan man går på skøyter, så vær så snill og send meg dem.

So long, Ingvild

Boerkyss

Nå har jeg vært i SA i over en måned, og jeg stortrives fortsatt. Jeg skjønner kulturen, hverdagen og skolen bedre nå, og familien og jeg er blitt, vel – familiære. Forholdet med dem er avslappet og det gleder meg at de presenterer meg som ”den tilbakevendte dattera” og kaller meg ”søster”. Jeg kjenner dem bedre nå; vi erter og tuller med hverandre, vi vet hvor mye sukker den andre vil ha i kaffen, og endelig skjønner jeg når vertsfaren min ikke mener alvor med det han sier! Til og med min flotte afrikaans gjør fremskritt, skjønt veldig små og korte steg. Ord som er like engelsk/norsk/tysk gjør at jeg (noen ganger) klarer å henge med på hva de snakker om, og jeg må begynne å fokusere på faktisk å bruke de ordene jeg har lært til nå. Skrev forresten min første stil på afrikaans her om dagen, og selv om jeg kun brukte halvparten så mange ord som læreren ville ha, er jeg ganske fornøyd med å få ned i alle fall noen! Sannsynligvis helt forferdelige setninger siden det gikk i direkte oversettelse med ordbok, men men…

Folk her nede viser stor interesse for både Norge og meg, og hver gang jeg blir introdusert for nye mennesker, ber familien meg fortelle om mørketida, midtnattsola, kulda om vinteren, forskjellige ord på norsk og de ber meg gjerne spille piano i samme slengen. Ikke overraskende har ”Amelie-sangen” blitt en favoritt, og det er artig at de gjerne vil ”vise meg frem”. Noe annet som fasinerer dem, er at jeg drikker både kaffen og teen uten verken melk eller sukker. Første gang de ville lage meg varm drikke, og jeg takket nei til begge deler, så de granskende på meg med en vantro mine. ”Sikker? Helt, helt sikker?” Det er nesten slik at de presenterer meg slik: ”Dette er Ingvild. Hun kommer fra Norge og skal være her ett år. Hun drikker kaffen uten melk og uten sukker!” 

Allerede før jeg kom hit hadde jeg en anelse om hvilken mat de spiser og drikker, for ikke å snakke om det beryktede, hvite brødet! Kort tid etter at jeg kom hit fikk jeg spurt om jeg kunne velge meg et grovbrød – og selvfølgelig løste den bagatellen seg. Ellers virker det som om folk her spiser få, store og seine måltider. Etter skolen spiser vi det jeg på norsk ville kalt en middag, for så å spise enda mer middag i åtte-tida på kvelden. De er glade i kjøtt her, og braai er veldig populært: det er grilling med sørafrikanske pølser, kjøttstykker og grønnsaker. Vertsmora mi lager store mengder mat, hvilket alle i familien påpeker for det blir alltid noe igjen, men så vidt jeg har skjønt det får hushjelpa med seg restene (det lettet mitt resirkuleringsfanatiske hjerte). Det jeg er veldig glad for, er at hun også lager store mengder grønnsaker – det kompenserer for alt kjøttet, gjør det ikke?! De drikker brus veldig ofte her nede, og hver gang velger jeg vann i stedet. Det har også blitt et kjennetegn, og noen ganger tar de runden på hvilken brus vi vil ha, ser på meg og sier ”vann?”. I følge dem kommer jeg til å bli en antilope av vannet og salaten jeg alltid velger…

Når jeg nå snakker om mat, så tok jeg med meg både brunost, multesyltetøy og røyketlaks til familien. Laksen var veldig populær, og etter å ha blitt brukt som starter og til pasta (og garantert litt småspising) er den nå oppspist. Vertsmora mi ble helt forelsket i multesyltetøyet og ettersom innholdet i glasset synker, ønsker hun seg mer i posten og bilder av bærene. Det er jo slik at vi nordmenn elsker brunost. Vi spiser skive på skive med norskhet og vi blir aldri mette på den. Likevel er det alltid et spenningsmoment når utlendinger legger den første biten på tunga… familien likte brunosten! Riktignok syntes de den var for mektig til å spise mye av, men i det minste forsvant hvetebollene jeg serverte brunosten på! 

Det tok ikke lang tid før jeg ble glad i det sørafrikanske folket. De er åpne, nysgjerrige og inkluderende. Og de er klemmere! Advarsel til dere der hjemme: jeg har blitt veldig glad i klemmer, så det vanker nok noen på dere når jeg kommer hjem igjen! En tradisjon blant boerne (de hvite) er kyssing. Jeg er fortsatt litt usikker på hvem som kysser hvem, men barn kysser voksne og kvinner kysser kvinner. Så er det vel tilpassninger etter alder osv, osv. Med unntak av en femåring (som vertsfaren min betalte R100 for å kysse meg) hilser jeg fortsatt med håndtrykk og klem. Visse grenser setter jeg, da…

Ellers begynner jeg å få bedre oversikt over folk på skolen og hvem som er hvem. Mange vil gjerne vise meg hjemmene sine, lage meg tradisjonell mat og bli bedre kjent. Det er kjempe koselig og jeg setter stor pris på vennligheten deres. 

Og ja, haha, har blitt solbrent… sjokk. Det tok fire uker og to dager…

Nå er det leksetid!

Ciao

Pretoria og Kaskar

Hei, igjen! Da er snart enda en helg over og igjen slår jeg to fluer i en smekk.  Først må jeg bare rett på noe fra forrige innlegg:  det ble noen endringer i filminnspillingsplanene, så vi var ikke en del av filmen, men vi fikk være der og se hvordan det er på settet.  Det var interessant, men noe kjedelig da selve innspillinga tok to minutter og omrigginga tjue…

Forrige helg dro vi til Pretoria og besøkte et monument fra over 100 år tilbake.  Monumentet ligger ganske sentralt i PTA, og fra toppen av museet fikk man en fantastisk utsikt.  En eller annen dag i desember skinner sola gjennom et hull i taket og lyser på ordene “Oss for deg, Afrika”.  Fra toppen fikk man også utsikt til Freedom Park, og nokså ironisk ligger PTA fengsel rett ved.  Det er egentlig ikke så mye å si om denne utflukten, men legger ved noen bilder – de sier med enn ord.

Lørdag ettermiddag dro familien på bowling (to venner av vertsbroren min var også med), og jeg kan med stolthet si at jeg ikke tapte!   Sjetteplass (av åtte) er nå et helt akseptabelt resultat..!  Etterpå møtte vi noen venner fra en annen gård på Spur, en veldig populær restaurant her i SA.  Betjeningen var en veldig livlig gjeng, og rett som det var stilte de seg ved inngangen og danset.  De tok seg også tid til å besøke hvert bord der noen hadde bursdag, og rett som det var sto alle rundt meg og sang “It’s your birthday!”.  En av kelnerne hadde plukket opp at jeg kom hele veien fra Norge, og mens de andre gaulet diverse bursdagssanger fikk han sneket inn “Welcome to our country”.  Som en del av feiringen  fikk jeg en skål iskrem, og både vertssøstera mi og kelneren fikk æren av å mate meg (også en del av feiringen!).  Det var veldig sjarmerende og veldig sørafrikansk!

Denne fredagen møtte vi opp på skolen og brukte hele skoledagen til å rydde og vaske klasserommet.  Mange malte faktisk vegger, vinduskarmer og dører, så nå blir det kanskje litt enklere å finne frem til klasserommene.  Fikk tatt mange bilder av den flotte klassen min og det var artig å se alle i sine casual clothing.  Det er allment kjent at engelskklassen er en høylytt klasse, men av en eller annen grunn er det som om uniformen holder dem noe i skinnet…uten uniformen tok det lang tid før det i det hele tatt var mulig å gi en beskjed og jeg skjønne nå hva de mener nå de sier at skolen vil vært rene kaoset uten uniformen.

Da skoledagen var over begynte alle å forberede Kaskar-racet, olabil-løpet.   Bilene ble samlet ved rugbybanen og hver klasse stilte med sin hjemmesnekrede kaskar.  Da fløyta gikk var det om og gjøre for hver klasse å dytte kaskaren sin rundt banen så mange ganger som mulig til neste gang fløyta gikk, og for en innsats enkelte gjorde!  Kjempe artig å se så mange engasjerte elever og forskjellige kaskarer!

Idag var første dag i kirka i mine nyinnkjøpte kirkeklær.  Jeg skjønte veldig lite (les: ingenting) av hva som ble sagt, men familien foreslo å sende meg med noen venner av dem som går i en engelsk kirke.  Kanskje får jeg litt mer ut av det…

So long, Ingvild

En labyrint og filminnspilling

Det er tidlig morgen nå, og jeg ble vekket av noe som hørtes ut som en gærning på stortromme, men sannsynligvis var det bygningsarbeidere…. Uansett så var det kjipt siden vi har fri idag!  De fleste lærerne i SA streiker for tiden, og til slutt ble også vår skole rammet, men det er faktisk av sikkerhetsmessige grunner de sender oss hjem:  i stedet for å stille seg utenfor skolene med bandere og plakater, inntar de streikende skoler som fortsatt gir undervisning og tyr til farlige metoder for å stoppe undervisningen.  Så da en gruppe streikende lærere gikk opp til rektoren og ba ham se seg over skulderen, var ikke vakter ved inngangen godt nok.  Men, tjohei, vi får fri i to dager!  Fredag har vi ikke vanlig skole, men vi skal pusse opp klasserommet vårt og etter det er det Kaskar-race (på godt norsk olabil-løp).  Hver klasse har laget seg en olabil, og jeg tenker jeg kommer tilbake til løpet når jeg har fått tatt bilder.

Ellers begynner jeg å finne frem på skolen.  Den fremsto(-står) som en labyrint med like vegger, like klasserom og alt for mange hjørner.  Heldigvis begynner jeg å få en oversikt, og jeg kjenner igjen folk fra de forskjellige timene som jeg kan slå følge med.  Noe annet som forøvrig fortsatt er en utfordring er undervisningen som for det meste foregår på Afrikaans.  De fleste lærerne gjentar deler av det de sier på engelsk, men mesteparten går på Afrikaans.  Ellers går jeg i engelskklassen og trives veldig godt der.  Det er en artig og høylytt gjeng som åpnet armene for meg fra dag en.  De syns ‘Ingvild’ er et merkelig navn, men jeg er imponert over hvor godt de faktisk klarer å uttale det!  Selv har jeg problemer med å huske alle navnene, for de fleste er afrikanske navn som jeg ikke har hørt før.  Et navn har jeg lært meg ved å kombinere naan-brød og dipp, men det funker!  I Afrikaanstimen fikk jeg sidemannen til å skrive ned alle navnene slik vi sitter i klasserommet, så nå kan jeg prøve å lære meg et nytt navn hver gang.

Timeplanen er også noe for seg selv.  På planen har vi seks dager, og det vil si at dagene forflyttes rundt på fem dager.  I tillegg har vi fredags førstetime på onsdag, og på torsdag fredags sistetime for å ha tid til de ukentlige miniprøvene.  Forvirrende?   Ja, det syntes jeg óg. 

På preparation campen ble vi advart om at noen lærere fortsatt straffer elever fysisk, og at vi ikke måtte blir hysteriske dersom vi var vitne til det.  Selv om det er en sørafrikansk lov mot nettopp vold, virker det som om de fleste elvene er for redd til å ta saken videre, bare trekker på skuldrene eller faktisk legger en beskyttende vinge over denne læreren.  Jeg har ikke selv sett noen bli slått, men en dag kom ei jente til biologitimen med en irr-rød skulder.  Læreren hadde bedt henne låne skriveboka til en klassekamerat så han kunne kopiere et arbied, og senere kommet tilbake til jenta og bedt om å få se hva hun hadde gjort i timen.  Da jenta sa at hun hadde jo lånt bort boka, slo læreren henne.  ”But I love her, she is an amazing teacher. She didn’t mean to hurt me” sa hun til meg.  Hun ville heller få helt meningsløse slag enn å risikere at læreren ble sparket dersom rektoren fant det ut!  Da hun sa det, ble jeg bare stående og ganske frustrert prøve å komme på noe å si for å få henne til å ombestemme seg.  Kanskje vil alle elevene utvikle Stockholmsyndromet etterhvert…

Hver morgen åpner vi med en samling i skolegårde der vi for informasjon om dagen og endringer i løpet av uka, og en av elevene vil føre en bønn.  På slutten av dagen vil det også bli lest opp en bønn.  I det hele tatt, folkene jeg treffer er alle religiøse mennesker og alle spør hvilken kirke jeg går i.   Det er noen ganger vanskelig å si at jeg ikke egentlig er religiøs, og ikke går i kirken i det hele tatt, så det enkleste har vært å si at jeg ikke går i kirka, men seiler på en kristen båt.  Det er noe alle godtar.

Her om dagen hadde vi besøk av narkopolitiet med hund.  De hadde fått beskjed om at noen hadde røykt en eller annen form for dop, og de fikk bikkja til å snuse på sekkene våre, og politifolkene gjorde en rask body-search på oss.  Det viste seg senere at de også tok blodprøve av vertssøstera mi si venninne (som hadde blitt angitt av meget merkelig grunn), og selvfølgelig var hun clean.  For å skremme elevene har de nå sagt at de vil komme inn i klassene og velge ut helt tilfeldige elever som må avgi prøve.  Man kan vel si at de første ukene på skole har vært langt fra kjedelige! 

Så, til den andre delen av tittelen.  En av valgfagene jeg har er Visual Arts og læreren i dette faget er en kjempe herlig dame.  Hun hadde vært statist i en filminnspilling forrige uke, og nå, på en av de siste filmingene, trenger de flere folk.  Så gjett hvor jeg skal på torsdag?!  Nettopp, jeg og resten av kunstklassen skal være med i en film!!!  Det er noe jeg gleder meg veldig, veldig, VELDIG til og  bare vent til jeg kommer tilbake med dét!  Slik jeg skjønte det, er det en film fra noen tiår tilbake med familietragedie og kristendom er temaer.  Selv om vi sikkert kommer til å få små, små roller vil bare selve opplevelsen på settet være helt utrolig.  Gleder meg!

Dessverre har jeg ingen bilder fra skolen enda, men legger ved noen bilder fra huset.

Hei og hopp,

Ingvild

Preparation Camp and Mopani Worms

Da har jeg endelig fått nettilgang, om enn en meget treg og ustabil tilkobling.  Det har skjedd mye på denne lange uka, og jeg har mye å fortelle.  Derfor kommer jeg til å skrive forskjellige innlegg, ta for meg en ting om gangen, så det ikke blir så mye på en gang for både dere og meg.  Jeg vet at mange har ventet (utålmodig) på livstegn, men tida har flydd og ikke før nå har jeg fått nett.  Det har vært veldig fint å høre fra dere som sendte mail, og jeg skal prøve å holde bloggen bedre oppdatert – selv om det er litt…”ubehagelig” å sitte på rommet over lenger tid.

Welcome to South Africa!

Når jeg nå skal spole tilbake til torsdag da jeg satte meg på flyene mellom Tromsø-Oslo, Oslo-Heathrow, og Heathrow-Johannesburg, føles det som om jeg må gå flere uker tilbake i tid.  Astrid og jeg møttes 3-4 timer før vi flyet tok av fra Gardermoen, og vi fikk god tid til å bli litt bedre kjent. Du er en herlig jente, Astrid! Reisen gikk knirkefritt og vi etter vel 20 (++) timer reise møtte vi en bunch andre utvekslingsstudenter på flyplassen i Jo-burg.  Det var veldig mange fra Tyskland der, en gruppe franskmenn og belgiere, kun én fra Brasil og oss to fra Norge.  Vi ble delt i to grupper (basert på hvor i landet man skulle) og sendt til forskjellige pre-camper.  Det betydde også at Astrid og jeg skiltes der.  (Vi hadde forøvrig godt selskap til SA av mora til Tshawe Baqwa – en fantastisk og artig dame!)

Vi var en stor, flott gruppe som dro til Bundu Inn i Pretoria fredag morgen.  Bundu Inn ligger utenfor selve Pretoria i et vakkert område, og vi bodde i chalets (små hytter) med stråtak og et stort uteområde.  Senere den kvelden sluttet også en gjeng sveitsere og én danske seg til gruppa, og vi var vel nesten 30 elever den helga.  Vi lekte leker, spiste ilag, jobbet i små grupper og hadde samlinger med alle sammen.  Lederne, the teamers, var en sprudlende gjeng med godt humør og mye erfaring.  De ga oss råd og fortalte om sine erfaringer, samtidig som vi fikk rom til å spørre.  I de små gruppene diskuterte vi hva en god utvekslingselev er, hvordan man kan møte problemer i løpet av året, hva vi tenkte om hjemlengsel og kontakt med hjemmet, osv osv.  Noe hadde jeg allerede hørt før fra YFU i Norge, noe var nyttig å få repetert og en del var nytt og lærerikt.  Hver dag hadde vi gjester fra bl.a. SA politiet, en tidligere vertsmor, en dame med mye erfaring med HIV/AIDS-problemet, en rektor og selve Bossen i YFU SA.

Mopani worm

Den første kvelden arrangerte Bundu Inn en karaokekveld for både gjester og andre.  To fra YFU-gruppa var tøffe nok til å synge en duo, og som takk for den kjempe flotte innsatsen ga to andre deltakere en sang tilbake: Barbie Girl, med mannen som Barbie og jenta som Kent!

Vekket av vuvuzela, samlet med vuvuzela

En av utfordringene vi fikk på campen, var smaksprøver.  Uten en anelse om hva vi gikk til, stilte vi oss i tre grupper, og først da inndelingen var ferdig, satte i frem tre retter – en til hver gruppe: den første gruppa fikk hønseføtter og -hode, den andre tørket kjøtt og min gruppe skulle prøve Mopani-larver.  De var tørket og smakte egentlig litt som tørrfisk.  Likevel tror jeg på at de er bedre med en form for dipp ved siden av!  Jeg våget meg faktisk til å ete en hønsefot – smakte akkurat som kylling-, men jeg klarte ikke få meg til å ta hodet:  Just crack the scalp open er lettere sagt enn gjort!  Det var utrolig artig å se alles ansikt da fatene ble satt foran dem!

På mandag hadde vi ingenting på timeplanen, men vi fikk en nokså løs beskjed om at vertsfamiliene ville komme “rundt klokka to”.  Det resulterte i at alle gikk nervøse og spente rundt og trippet, før vi “rundt klokka to” fikk vi møte dem.  Jeg har vært veldig heldig og familien min er herlig!  Marélisna, søstera mi, er en kjempe søt jente, og heldigvis kommer vi godt overens.  Alle sammen er veldig opptatt av at jeg har det bra og ikke mangler noe, og jeg gleder meg til å fortelle mer om dem senere i neste innlegg.

Så til slutt, den kanskje viktigste beskjeden: JEG HAR DET KJEMPEBRA!

Jeg tenker på dere hjemme stadig vekk, så en stor klem til dere alle.  :)

Hamba Kahle,

Ingvild

P.s!  Har problemer med å laste opp bilder, så de kommer senere. For jeg har bilder!!!