For vel en måned siden satt jeg i Kruger National Park og lyttet til en hyenes rastløse vandring på andre siden av campens gjerde. I hodet mitt spinnet tankene mine rundt møtet med løvene, leoparden, elefantene, bøffelene, nesehornene (alle de Big 5 på én dag!), villhundene, sjiraffene, hjortene, gnuene, villsvinene – og slik kan jeg fortsette å ramse opp alle dyrene jeg i løpet av uka hadde sett, men ikke minst tenkte jeg på møtet som fortsatt sto for tur: ’Norge’ hadde allerede landet i Sør Afrika og jeg var spent på hvordan det ville bli å treffe dem igjen. Jeg hadde nettopp snakket med mamma på telefonen og beklaget at vi ikke ville sees før dagen etter siden familien hadde besluttet å bli én dag lenger i Parken. Selv skulle vi få besøk i Parken av ”en venn” og ”hans kjærest” som hadde med seg et ”foreldreløst barn”, og jeg vet ikke om det er blondinen i meg eller min generelle naivitet som gikk på den historien – tross lure smil og organisering av sengeplasser til fem. Det var likevel en stor overraskelse da bilen med en langstrakt lillesøster og et par velkjente foreldre rullet inn ved campingvogna. Jeg kunne ikke annet enn å le mens jeg prøvde å finne ut hvordan det egentlig føltes å få et lite stykke Norge inn i mitt eget Afrikaeventyr. 
Et par dager i forveien ble det lagt ned et forbud mot å snakke engelsk, og etter at de første timene med strev og tilvenning var forbi, kom afrikaansen ganske så naturlig. Det var derfor nokså forvirrende da jeg måtte skille mellom afrikaans med vertsfamilien, norsk med familien og engelsk når det var fellessnakk! Det endte med en god blanding av afrikaans og engelsk i norsken, og oppgitte blikk fra Torhild da jeg plutselig snakket afrikaans med henne. Når det er sagt, så gikk det ellers veldig bra med kommunikasjonen i gruppa: Ma og Mamma fant fort tonen og Pa og Pappa satt allerede første kvelden og snakket politikk. Vertsfamilien ble raskt glad i ’Norge’, og Pa konstaterte fort at ”we are the same kind of people, that’s why we get along so well”. Og det var vel akkurat det som var så viktig for meg, at mine to familier kunne lære hverandre å kjenne og knytte bånd slik at hver part vet hvem det egentlig er jeg snakker om.
Vi ble i Parken enda noen dager siden det ikke lenger var så viktig å dra hjem til gården, og jeg kunne legge til blant annet gepard på lista over sette dyr. Det er utrolig spennende å være på safari; kjøre rundt i 40 km/t speidende etter dyr som plutselig dukker opp få meter fra bilen: en løve subbet likegyldig forbi tre meter fra bilen, en gruppe nesehorn stormet frem foran oss, og i det vi vender blikket etter å ha tatt bilder av en flokk hjort, ser vi en leopard snike seg over veien. Og dyrenes aktivitet varierer fra dag til dag; enkelte ganger kunne vi kjøre lenge uten å se noen, og andre ganger ble vi sittende i langtrukne minutter og vente på å få et kort glimt av et flyktig dyr inne i bushen. De sier vi var heldige i år, og jeg regner med at mine 1600 bilder kan bekrefte det.
Hvis jeg igjen skal trekke turen min til Kalahari inn i dette, så er det to forskjellige opplevelser: i Parken var det eksotiske dyr og fugler rundt hver en sving, med frodig vegetasjon og varierende landskap som man kjørte gjennom med en drøss andre parkgjester. I Kalahari, derimot, var det mangelen på alt dette – lyd, mennesker, dyr, vegetasjon – som fengslet meg. To ulike møter med Afrika, og begge like minneverdige!
Etter et par dager hjemme på gården tok vi nordmenn med oss en venn av familien som sjåfør og la ruta nedover til kysten. Vi stoppet ved Drakensberg-fjellene, et naturreservat med en fantastisk fjellutsmykning. En av dagene ’Norge’ tok turen til en tradisjonell landsby i Lesotho, mens sjåføren og jeg tok oss en spasertur ved amfiteateret (del av Drakensbergfjellene) siden vi var så lure og la igjen passene våre hjemme. Ved startposten var det en innsjekkingsbok hvor man fylte ut diverse informasjon som antall vandrere, kontaktnummer, og hvor godt utstyrt man var. Jeg skal innrømme at jeg litt skamfull måtte krysse av på at vi ikke hadde med verken mat, klær eller utstyr for noe som helst annet enn solskinn – har man vokst opp med en aktiv turlagsfar som fikk deg til å pugge fjellvettsreglene, føles det ikke riktig å være så uforberedt. Likevel, vi kom oss opp til en flott utsikt og vi kunne helskinnet sjekke ut av boka.
Utenfor Amanzimtoti (sør for badebyen Durban) brukte vi solskinnsdagen på stranda, og dagene med regn gikk blant annet til et besøk i en zululandsby der vi fikk omvisning av ”stammemedlemmer” som også holdt forestillinger for å vise hvordan kulturen er. Veldig likt møte jeg hadde med swasikulturen da jeg var på townshiputveksling. Vi tok også turen innom en reptilpark med svære krokodiller og farlige slanger, og tro det eller ikke; etter å ha kommet over kvalmen lot jeg meg overtale til å ha en 23 kg tung pytonslange rundt nakken!
Etter et par dager ved kysten, vendte sjåføren vår og jeg nesa mot Bronkhorstspruit igjen, mens ’Norge’ skulle fortsette ferien i Cape Town. Det var deilig (og nødvendig!) å få feriere alene med familien og bruke tid på å finne frem til hverandre igjen. Jeg skal innrømme at det var vanskelig å måtte ”håndtere” to familier hjemme på gården, og også finne rom til å bli vant med hverandre ettersom vi alle har forandret oss i månedene som har gått. Så da jeg ikke lenger trengte å sjonglere med tre språk og kunne vie hele min oppmerksomhet til én familie, føltes det lettere og vi fikk tid til å snakke om mitt år, hverdagen hjemme i Tromsø, familiens inntrykk av SA, forventinger og planer for høsten, og alt som ellers måtte befinne seg mellom himmel og jord. Da ’Norge’ igjen kom tilbake til gården gikk det derfor mye enklere å finne en balanse og nyte tida med mine to familier – som heldigvis så ut til også å nyte tida med hverandre. 
For to uker siden var det ei tante sitt bryllup, og det ble lagt ned mye tid til å forberede festen, kjolen og pynten. Bryllupet ble holdt på gården, og jeg fikk i oppgave å brodere på perler på brudekjolen. En dag satt jeg 10 timer med kun kaffepauser, og noen par timer ut i natta til selve dagen satt jeg óg. Det ble nå et fint resultat, og bruden var nydelig! Festen holdt på til langt på natt med dans og godt selskap – en kjempesuksess!
I helga var det den siste samlingen med YFU, og selv om vi kun var elevene fra Pretoria og omegn, la det ingen stopper for lek og hygge. Vi snakket om møte vårt med SA, hva som hadde svart til forventningene, hva som viste seg annerledes, og generelt hva vi har opplevd. Vi diskuterte hvordan man best kan utnytte tida som er igjen, og hvordan det vil bli å dra hjem igjen. Jeg tror jeg skal skrive mer om det senere, som et slags oppsummeringsinnlegg.
Tata,
Ingvild










