Et lite stykke Norge

For vel en måned siden satt jeg i Kruger National Park og lyttet til en hyenes rastløse vandring på andre siden av campens gjerde.  I hodet mitt spinnet tankene mine rundt møtet med løvene, leoparden, elefantene, bøffelene, nesehornene (alle de Big 5 på én dag!), villhundene, sjiraffene, hjortene, gnuene, villsvinene – og slik kan jeg fortsette å ramse opp alle dyrene jeg i løpet av uka hadde sett, men ikke minst tenkte jeg på møtet som fortsatt sto for tur: ’Norge’ hadde allerede landet i Sør Afrika og jeg var spent på hvordan det ville bli å treffe dem igjen.  Jeg hadde nettopp snakket med mamma på telefonen og beklaget at vi ikke ville sees før dagen etter siden familien hadde besluttet å bli én dag lenger i Parken.  Selv skulle vi få besøk i Parken av ”en venn” og ”hans kjærest” som hadde med seg et ”foreldreløst barn”, og jeg vet ikke om det er blondinen i meg eller min generelle naivitet som gikk på den historien – tross lure smil og organisering av sengeplasser til fem.  Det var likevel en stor overraskelse da bilen med en langstrakt lillesøster og et par velkjente foreldre rullet inn ved campingvogna.  Jeg kunne ikke annet enn å le mens jeg prøvde å finne ut hvordan det egentlig føltes å få et lite stykke Norge inn i mitt eget Afrikaeventyr. 

Et par dager i forveien ble det lagt ned et forbud mot å snakke engelsk, og etter at de første timene med strev og tilvenning var forbi, kom afrikaansen ganske så naturlig.  Det var derfor nokså forvirrende da jeg måtte skille mellom afrikaans med vertsfamilien, norsk med familien og engelsk når det var fellessnakk!  Det endte med en god blanding av afrikaans og engelsk i norsken, og oppgitte blikk fra Torhild da jeg plutselig snakket afrikaans med henne.  Når det er sagt, så gikk det ellers veldig bra med kommunikasjonen i gruppa: Ma og Mamma fant fort tonen og Pa og Pappa satt allerede første kvelden og snakket politikk.  Vertsfamilien ble raskt glad i ’Norge’, og Pa konstaterte fort at ”we are the same kind of people, that’s why we get along so well”.  Og det var vel akkurat det som var så viktig for meg, at mine to familier kunne lære hverandre å kjenne og knytte bånd slik at hver part vet hvem det egentlig er jeg snakker om.

Vi ble i Parken enda noen dager siden det ikke lenger var så viktig å dra hjem til gården, og jeg kunne legge til blant annet gepard på lista over sette dyr.  Det er utrolig spennende å være på safari; kjøre rundt i 40 km/t speidende etter dyr som plutselig dukker opp få meter fra bilen: en løve subbet likegyldig forbi tre meter fra bilen, en gruppe nesehorn stormet frem foran oss, og i det vi vender blikket etter å ha tatt bilder av en flokk hjort, ser vi en leopard snike seg over veien.  Og dyrenes aktivitet varierer fra dag til dag; enkelte ganger kunne vi kjøre lenge uten å se noen, og andre ganger ble vi sittende i langtrukne minutter og vente på å få et kort glimt av et flyktig dyr inne i bushen.  De sier vi var heldige i år, og jeg regner med at mine 1600 bilder kan bekrefte det.
Hvis jeg igjen skal trekke turen min til Kalahari inn i dette, så er det to forskjellige opplevelser: i Parken var det eksotiske dyr og fugler rundt hver en sving, med frodig vegetasjon og varierende landskap som man kjørte gjennom med en drøss andre parkgjester.  I Kalahari, derimot, var det mangelen på alt dette – lyd, mennesker, dyr, vegetasjon – som fengslet meg.  To ulike møter med Afrika, og begge like minneverdige!

Etter et par dager hjemme på gården tok vi nordmenn med oss en venn av familien som sjåfør og la ruta nedover til kysten.  Vi stoppet ved Drakensberg-fjellene, et naturreservat med en fantastisk fjellutsmykning.  En av dagene ’Norge’ tok turen til en tradisjonell landsby i Lesotho, mens sjåføren og jeg tok oss en spasertur ved amfiteateret (del av Drakensbergfjellene) siden vi var så lure og la igjen passene våre hjemme.  Ved startposten var det en innsjekkingsbok hvor man fylte ut diverse informasjon som antall vandrere, kontaktnummer, og hvor godt utstyrt man var.  Jeg skal innrømme at jeg litt skamfull måtte krysse av på at vi ikke hadde med verken mat, klær eller utstyr for noe som helst annet enn solskinn – har man vokst opp med en aktiv turlagsfar som fikk deg til å pugge fjellvettsreglene, føles det ikke riktig å være så uforberedt.  Likevel, vi kom oss opp til en flott utsikt og vi kunne helskinnet sjekke ut av boka.

Utenfor Amanzimtoti (sør for badebyen Durban) brukte vi solskinnsdagen på stranda, og dagene med regn gikk blant annet til et besøk i en zululandsby der vi fikk omvisning av ”stammemedlemmer” som også holdt forestillinger for å vise hvordan kulturen er.  Veldig likt møte jeg hadde med swasikulturen da jeg var på townshiputveksling.  Vi tok også turen innom en reptilpark med svære krokodiller og farlige slanger, og tro det eller ikke; etter å ha kommet over kvalmen lot jeg meg overtale til å ha en 23 kg tung pytonslange rundt nakken!
Etter et par dager ved kysten, vendte sjåføren vår og jeg nesa mot Bronkhorstspruit igjen, mens ’Norge’ skulle fortsette ferien i Cape Town.  Det var deilig (og nødvendig!) å få feriere alene med familien og bruke tid på å finne frem til hverandre igjen.  Jeg skal innrømme at det var vanskelig å måtte ”håndtere” to familier hjemme på gården, og også finne rom til å bli vant med hverandre ettersom vi alle har forandret oss i månedene som har gått.  Så da jeg ikke lenger trengte å sjonglere med tre språk og kunne vie hele min oppmerksomhet til én familie, føltes det lettere og vi fikk tid til å snakke om mitt år, hverdagen hjemme i Tromsø, familiens inntrykk av SA, forventinger og planer for høsten, og alt som ellers måtte befinne seg mellom himmel og jord.  Da ’Norge’ igjen kom tilbake til gården gikk det derfor mye enklere å finne en balanse og nyte tida med mine to familier – som heldigvis så ut til også å nyte tida med hverandre. 

For to uker siden var det ei tante sitt bryllup, og det ble lagt ned mye tid til å forberede festen, kjolen og pynten.  Bryllupet ble holdt på gården, og jeg fikk i oppgave å brodere på perler på brudekjolen.  En dag satt jeg 10 timer med kun kaffepauser, og noen par timer ut i natta til selve dagen satt jeg óg.  Det ble nå et fint resultat, og bruden var nydelig! Festen holdt på til langt på natt med dans og godt selskap – en kjempesuksess!

I helga var det den siste samlingen med YFU, og selv om vi kun var elevene fra Pretoria og omegn, la det ingen stopper for lek og hygge.  Vi snakket om møte vårt med SA, hva som hadde svart til forventningene, hva som viste seg annerledes, og generelt hva vi har opplevd.  Vi diskuterte hvordan man best kan utnytte tida som er igjen, og hvordan det vil bli å dra hjem igjen.  Jeg tror jeg skal skrive mer om det senere, som et slags oppsummeringsinnlegg.

Tata,

Ingvild

Dagene på den andre siden

Igjen har tida flydd og det planlagte innlegget er noen uker forsinket.  Det er allerede rundt en måned siden jeg hadde to interessante uker i Naas township, 1-2 timer kjøring utenfor Nelspruit, Mpumalanga.  Nelspruit finner dere øst på kartet, og Naas ligger i nærheten av grensa til Mosambik og grensa til Swaziland.  Provinsen Mpumalanga ligger lavere enn Bronkhorstspruit og det merket vi veldig på temperaturen og luftfuktigheten: hver dag svimet vi rundt i +/- 35 grader – til tross for mange dager med regn og skyer.  Ikke engang om kvelden ble det mindre enn 27 °C, og det hjalp lite at lufta sto stille og pakket kroppen inn i klam, glinsende fukt.  Det er heldigvis ikke første gang vi har måtte tilpasse oss et annerledes klima, så det tok ikke lang tid før varmen var mindre påtrengende og dagene foran vifta, sløv og apatisk, avtok.

Prince, moi og Dave

Jeg tror vi var rundt tjuefem utvekslingselever med på programmet, og vi ble plassert i forskjellige townships i grupper på fem-seks hoder.  YFU fant familiene våre gjennom skolen de hadde valgt for oss, så de fleste i gruppa mi hadde en vertsforelder som var ansatt på skolen.  De var ivrige etter å vise oss rundt i området og arrangerte utflukter for oss fem og våre vertssøsken: én dag dro vi til grensa til Mosambik og fikk gå noen hundre meter over grensa siden noens bror var grensevakt; vi besøkte minnesmerket til Samora Marcel, som døde der i en flystyrt i 1987; ved grensa til Swaziland (som vi for så vidt også fikk krysse) ligger den kulturelle landsbyen Matsamo, og der fikk vi en omvisning i en rekonstruert swazilandsby og introduksjon til kulturen deres.  Vi lærte blant annet at høvdingen fikk ha flere koner, og dersom førstekona ikke kunne gi ham barn ville søstera hennes bli bedt om å bli hans andre kone – og hennes førstefødte vil bli gitt til førstekona.  Når høvdingen besøkte sine koner (som bodde i forskjellige hytter), ville hun og barna sove på andre siden av ”rommet” og høvdingen ville invitere kona over til sin side ved å kakke i bakken med en stav.  Følgende ville hun krype over til ham, og etter kvalitetstiden med mannen ville hun igjen krabbe tilbake til barna.  Interessant og veldig annerledes!

Naas township var ikke spesielt fattig, men heller ikke spesielt velstående.  Veiene var dumpete og ødelagte, små boder var satt opp under blikkplater eller som en gapahuk, jeg så en frisørsalong i en veltet container – generelt sett var det meste simpelt og improvisert.  Samtidig hadde familien både aircondition, rennende, varmt vann, tv og bil.  Huset var dog tomt for overflødig møblement og duppeditter, og i gatene sprang høner og kyr.  Det er en spesiell atmosfære i et slikt område, og de omtaler naboer som søstre og brødre – de er én, stor familie som gir og får hjelp fra hverandre, slik har de bygd opp et godt ubuntu-samfunn.

På skolen ble vi veldig godt mottatt og vi fikk så mange blikk!  Elevene sprang rundt med mobilkameraene sine og ville ha et bilde av oss, noen kom plutselig og strøk på huden og håret vårt, noen ba om autografene våre, og noen skulle gjerne gifte seg med oss.  Dagen vi dro ble vi møtt av klemmer uansett hvor vi snudde oss og lærerne måtte til slutt trekke oss ut av mengden for å gi oss tid til å ta farvel med vertssøsknene og –foreldrene våre.  Denne ”berømmelsen” var nokså absurd, og vi prøvde å finne ut hvorfor så mange oppførte seg som om vi var de første hvite de noen gang hadde sett, men vennene våre kunne egentlig ikke gi et svar på det.  Den eneste forklaringen vi fikk som ga noen mening, var at det var første gang de så hvite mennesker som tok del i samfunnet deres, ikke bare sirklet rundt det.  Det hele ble litt enklere å forstå da vi tok oss selv i å stirre nysgjerrige og langt etter en gruppe turister vi møtte i Matsamo… så var vi ikke så mye bedre selv!

Dette bildet er fra siste skoledag da vi ble ikledd tradisjonelle drakter og fikk lært tradisjonell dans.  Ikke så enkelt som det så ut som, men heldigvis er “every movement a dance” i deres kultur!

Det var noen lærerike dager som jeg er glad for at jeg fikk mulighet til oppleve, så var det også godt å komme hjem til familien i Bronkhorstspruit og vennene mine på skolen.

Denne lørdagen var jeg på min første rugbykamp og det er mye artigere å være på kampen enn å se det på tv!  Dessverre ble det tap på hjemmebane, men vertsbroren min var bare glad til – hans team vant.  Både før og etter kampen hadde vi en braai (grilling) med noen venner som ikke bodde langt fra Loftus stadion, så det å gå på kamp er også noe mer, du får den sosiale bonusen i tillegg.
På søndag var jeg med ei venninne fra klassen til Menlyn, SA’s nest største kjøpesenter.  Vi kikket i butikker, fikk sminket oss (sminkeavdelingene kan gi deg en ”testerunde” med produktene deres) og så ”Red Riding Hood” på kino.  Så i det hele tatt, jeg har hatt det travelt i det siste, men veldig bra.  Hadde også en koselig bursdagsfeiring med familievenner og familie, samt en liten ungdomsfeiring på slutten av uka.  Snart er det en to uker lang ferie her og en tur til Krüger National Park står for tur i begynnelsen av april – rett før familien fra Norge kommer på besøk.  Jeg gleder meg veldig til å se dem igjen og endelig få vise dem Ingvilds Afrika!

Go Blue Bulls!

Tata,

Ingvild

Timeglass

25. januar døde Ouma (bestemor) og det var en trist periode her i familien.  Jeg vil ikke si mye rundt dette, men jeg er veldig takknemlig ovenfor familien for at de lot meg ta del i begravelsen  som en del av Ouma’s nærmeste og som en del av familien.  Ouma var den bestemora jeg endelig fikk, og jeg rakk å bli veldig glad i henne.  Derfor var det godt å stå sammen med familien og dele minnene og sorgen.  Ouma var en sterk dame med et stort hjerte, og jeg er så utrolig glad for tida vi fikk sammen.

Skoledagene er tilbake, og denne gangen krysser vi skolegården som matrix (avgangselever) – så ja, det betyr at jeg besto grade 11!  Vi har egne skoleuniformer, flaskegrønne pull-overs og gråe skjørt (mot havblått skjørt+overdel i de andre trinnene), og jeg må innrømme at det føles godt å bære den grønne genseren..!  Det er artig å se hvor viktige og store folk på klassetrinnet ser ut; det er en helt annen stemning blant elevene – og lærerne snakker ikke lenger om å bestå grade 11, men om å komme seg gjennom matrix og ut i verden.

Vet ikke om jeg har nevnt det tidligere, men skolen har også gode, gammeldagse “prefekter”.  Disse hjelper blant annet lærerne med å beholde roen under morgensamlingen og ellers i løpet av skoledagen, og de er også ansvarlig for diverse arrangement nå i begynnelsen av året.  De tar seg også av “initiation period” for åttendeklassingene (som er kyllingene på skolen), som i år var meget underholdende: de har ikke lov til å se en matrix-elev i øynene; enkelte dager tar prefektene frem hårgelé og styler håret deres; plutselig kan du se dem på bakken mens de synger, klapper og tilber resten av skolen; og sist, men ikke minst, hver matrix kunne “kjøpe” seg en åttendeklassing (jente kjøper jente; gutt kjøper gutt) på en auksjon og den heldige er dermed matrix’en personlige assistent.  En venn av meg gikk tilogmed så langt at han anskaffet seg en hundelenke som han hektet på guttens bukse og trakk ham med seg rundt omkring…

Tidligere i januar var det også midtårssamling med YFU som var en artig helg med latter, leker og snakk om våre fem første måneder.  Vi traff også et par elever som nettopp har kommet hit og skal være her i seks måneder, og det var artig å innse hvor mye vi har lært om SA og kulturen, og å fortelle nykommerne om hva som ligger foran dem.  Flere av elevene fikk også muligheten til å snakke om sine bekymringer og noen fikk ytret ønsket om å bytte familie.  Heldigvis kunne jeg med hånda på hjerte si at jeg har det som plommen i egget med familien min, og ting går bedre enn noen gang.

Neste helg er jeg på vei til en town ship i Nelspruit hvor jeg skal gå på skole og bo i en lokal familie i to uker.  Jeg skal innrømme at det er med blandede følelser og forventninger, men i bunn og grunn ser jeg frem til opplevelsen.  Jeg får velge å svelge bekymringene og den lille uroen, og heller stole på at YFU vet hva de gjør og at de sørger for at vi er trygge der vi kommer.  Det er likevel fint å tenke på at de fleste av oss (de fleste YFU-studentene drar på denne utvekslingen) havner i samme town ship.

Folk spør meg ofte om jeg savner hjem, og det er egentlig vanskelig å svare på det.  Tankene mine går ofte tilbake til Norge, men samtidig har jeg en gnagende følelse av at tida renner ut mellom fingrene mine, og det skremmer meg.  Seks måneder har allerede flydd forbi, og det stresser meg at det bare er seks måneder igjen av året mitt her.  Så forklaringen jeg gir på denne “uroen” er gjerne: “When I left Norway, I knew I would come back after 11 months, and go back to the same life.  When I now leave SA, this year and life will be closed forever, and even though I’ll be back, it won’t be to the same life or the same experience”.  Og akkurat det er vanskelig å tenke på nå, for jeg har blitt så glad i folkene her nede og den fremtidige kontakten med dem er så usikker sammenlignet med den jeg visste jeg alltid ville ha med mine kjære i Norge.  Men, men… som en så fint sa til meg: “don’t cry away the time”, og han har rett – så jeg skal gjøre det beste ut av tida jeg har igjen og ta meg av avreise når den nå en gang kommer.

Om en to-tre ukers tid regner jeg med å komme tilbake med litt inside information fra town ship-oppholdet.
Håper alt står bra til med dere der hjemme!

Mwah mwah,

Ingvild

Godt nyttår!

Det kommer sikkert ikke som noen overraskelse at jeg sier jula i år var en annerledes jul.  Det var ingen snø, kulde eller mørke, men vi hadde juletre, julelys, god mat og godt selskap.  I Norge starter man gjerne med julefeiringa og –pyntinga første søndag i advent, men her i SA er det ikke noe som heter adventstid (eller julestemning for den saks skyld), så ikke før lillejulaften begynte vi å løse julelysknuter, pynte treet og huset og prøve å bringe litt jul til heimen.  Mitt lille bidrag på matfronten var brente mandler, hvor jeg i prosessen klarte å sprute kokende vann på magen og fikk et fint merke formet som Afrika, og hveteboller med brunost.  Vel tatt i mot begge deler.  Ellers ble julaften egentlig feiret lik en hvilken som helst annen lørdag med middagsgjester, braai (bbq) og drikke, før gaveåpning senere på kvelden.  Så er det heldigvis sånn at slike lørdager er veldig koselige, og vi hadde det veldig artig denne gangen også.

Første juledag er viktigere enn julaften her nede, og første juledag er også ouma’s bursdag.  I den anledning kom det mange gjester til dem, og jeg fikk treffe enda en onkel med familie og en gammeltante.  Folk tok med seg matbidrag og hele dagen gikk til spising, snakking og bading i bassenget. På kvelden trakk igjen vi unge oss igjen tilbake og hadde vår egen lille ’julefeiring’.

Det er egentlig ikke så fryktelig mye å si om jula her nede.  Den kom og gikk uten så mye om og men, den var annerledes og langt fra norsk jul, men jeg hadde det artig og stortrives med mitt sørafrikanske liv.  Den fryktede julehjemlengselen kjente jeg kanskje litt på rett før jul, men så tok humøret springfart og skøyt oppover og jeg har det som plommen i egget!  Kanskje har jeg blitt vant til det lille savnet som kommer og går, og derfor er ikke humørkurven så veldig humpete lenger.

Halvåret som kommer går nok like fort som det som var; midtårssamling med YFU, town ship exchange i februar, bursdag i mars, Norgebesøk i april og plutselig er det hjemreise.  Det er litt skremmende!  På seks måneder har jeg opplevd alt fra hønseføtter og tørkede larver til raskeskille og en nåtid farget av en tung historie – som fortsatt skrives.  Jeg har sett små og store konflikter på nært hold, og min egen toleranse og fornuft har blitt satt på prøve.  En haug med utfordringer har jeg overkommet, flere jobbes det fortsatt med og nye er på vei.  Det tok sin tid å slå seg til ro med disse, det var øyeblikk der alt jeg ville var å dra hjem til det trygge og kjente, men mest av alt lever jeg i en spennende hverdag som stadig vekk overrasker og gleder meg og utvider min kunnskap og forståelse for en så annerledes kultur som den sørafrikanske, for ikke å snakke om at jeg blir bedre kjent med meg selv og lærer av de nye situasjonene jeg havner i!

2011 er bare noen timer unna, og jeg vil takke alle for året som var og ønske dere alt det beste for det som kommer!  GODT NYTT ÅR!

Stor klem, Ingvild

P.S! Har fått lastet opp noen bilder i forrige innlegg, og lagt inn et “p.s” i avsnittet fra Cape Town. : )

 

Hit the road, YFU!

Da har det allerede gått en uke siden jeg kom hjem fra cape-turen med YFU, og nå kommer en massiv oppdatering!

Fredag 26. november, 04.00, startet en seksten timer lang busstur til Port Elizabeth, hvor vi (studentene fra Gauteng-området) møtte PE-studentene.  Sammen formet vi en gruppe på 32 ungdommer, og det er egentlig ganske fantastisk hvor godt vi kom overens: ingen krangler, ingen lukkede klikker eller ensomme ulver.  Snarere tvert i mot, minst ett par oppsto og vi knyttet alle sterke bånd med hverandre.

Veien ned fra Pretoria til PE gir et bilde på hvor mangfoldig SA er: på den ene siden av fjellet er det slettelandskap og ørken, mens over på den andre siden er det frodig skog og grønne enger.  Og aldri hadde jeg trodd at jeg ville bli så glad for å se/lukte/høre havet igjen!  Da vi kjørte langs sjøsida i PE satt jeg nesten og hyperventilerte mens sjølufta kom inn gjennom vinduene.  Så stemningen var satt da vi svingte inn på overnattingsplassen og prikken over i’en var å endelig få stotre seg frem på norsk for første gang på fire måneder!  Ellers oppdaget vi at selv om PE konstant ligger under et skydekke og avkjølende vinder døgnet rundt, er ikke sola svakere av den grunn… men hvilke naive europeere tenker på slikt?  Så solkremen forble i bagene, og det var en gjeng tomater som spaserte langs board walken i PE.  Vi startet i en ‘shopping village’ med kafeer og butikker før vi i den andre enden gikk ut på en molo og fikk se den opplyste strandkanten.

Søndag stoppet vi ved Kragga Kamma Game Reserve hvor de to minibussene våre kjørte gjennom et lite reservat med neshorn, springbok, zebra, sjiraff, osv osv (jeg skal innrømme at dette reservatet ikke var like breathtaking som det jeg besøkte i oktober).  På ettermiddagen kom vi frem til Jefferey’s Bay, kjent for sine vakre strender og gode surfemuligheter, og ganske kjapt lokaliserte vi en helt fantastisk strand ikke for langt fra sengene våre.  For å komme dit måtte vi krysse en sandslette med den hviteste, mykeste, fineste sand: det var som å gå i en egyptisk ørken, med unntak av havet som glitret mellom sanddynene.  Første bad for noen fant sted her, og dagen etter – etter shopping på Billabong factory – tilbrakte vi dagen på hovedstranda i JB.  Som sagt er disse strendene ypperlig for surfing, hvilket betyr at det var store bølger og sterke strømmer i vannet.  Vi fikk smertelig oppleve hvor farlig disse to i kombinasjon er da en badegjest og en av våre egne ledere nesten druknet.  Vår kjære Chris (Danmark) viste en utrolig styrke da han reddet begge rett etter hverandre.  Episoden satte sin støkk for resten av dagen og for så vidt dagene som fulgte, men dagen etter – på Tsitsikama Falls Adventures – hev vi oss alle utfor en rutsjebane nedover en ravine.  Da jeg tilslutt klarte å flytte blikket og konsentrasjonen fra bremsa, var det en fantastisk naturopplevelse!  På kvelden hadde vi show-night hvor vi måtte lage en sketsj der vi forklarte for noen hvordan SA er – uten å bruke ord.  Det var artig å se hvordan mye av det vi fikk fortalt på orientation’en i august nå gikk igjen – bare at denne gangen ga det mening siden vi selv lever midt oppi det hele.  Kriminalitet, religion, kollektiv transport og partying ble gjentatt i de fleste gruppene blant flere ‘interne’ som man nesten må oppleve selv for å forstå.

På vei til Knysna stoppet vi ved brua der man kan hoppe verdens lengste/høyeste bungy-jump (216 m fall).  Flere var fristet av tanken på å komme tilbake en dag å hoppe, men selv var det halsbrekkende nok å få se to personer hoppe!  Senere stoppet vi i en park der man kunne bestige en ås – hvilket vi gjorde – og utsikten var kjempeflott.  Vel fremme i Knysna møtte vi en magiker i backpackerhjemmet vi overnattet i.  Han hevdet å være blant verdens 25 beste i korttriks, og det skulle ikke forundre meg om det var sant: han klarte i alle fall å imponere meg med den mest utrolige hokuspokus.  Og jeg er nå den heldige eier av kortstokken hans..!

Fredag (3.12): Oudtshoorn.  Da vi kom til the Cango Caves valgte halve gruppa å delta på the adventure tour gjennom grotta, som hadde en nydelig utsmykning i form av eldgamle stalagmitter og stalakitter.  The adventure tour bestod av en guidet tur dypere inn i grotten bl.a. gjennom tunnel of love (en smal sprekk), opp devil’s chimney (smal åpning oppover i grotta) og gjennom the mailbox (åpning man måtte klatre/slepe seg gjennom).  Dersom man bar med seg for mye, enten i form av fett eller bagasje, kunne man risikere å sitte fast i opp til 11 timer (ja, en turist satt tilogmed fast i 30), men vi kom oss all gjennom og var enige om at det var en utfordrende og spennende tur!  Dagen ble avsluttet med strutseridning, strutsemassasje, strutsekyss og strutseklemmer på Cango Ostrich farm.

Lørdag ettermiddag kom vi endelig frem til Cape Town og installerte oss på en internatskole med biljardbord og badebasseng.  Samtidig som vi fikk mulighet til å ligge på stranda (skjønt vannet i Atlanter’n var forferdelig kaldt i forhold til det indiske hav), fikk vi med oss flere turistattraksjoner: Cape Point, eller Kapp Det Gode Håp, var et vindfullt ytterpunkt med hav så langt øye kunne se, og med litt sterk viljekraft kunne man se skillet mellom Atlanter’n og det Indiske Hav.  Vi fikk se Table Mountain badet i kveldssola, vi fikk vandret på toppen, og vi fikk kranglet om prisen på markedet i sentrum.  P.S! Halve gruppa fant også veien ut til Robben Island, et tre-timers langt opplegg med sightseeing på øya og guidet tur av en ex-fange inne i fengselet.  Selve bygningene var ikke det store, de var så upersonlige og uten spor av fortida at det var vanskelig å ‘kjenne på bygningene’, men historiene som ble fortalt sitter fortsatt igjen.  Absolutt verdt turen ut dit!  Dagene gikk, og plutselig var det siste kveld sammen.  Vi hadde alle fått en person vi kjøpte en liten julegave til, vi lagde alle våre bidrag til å pynte et lite juletre, og en av lederne tok oss på fanget og ga oss et juleønske hver.  En koselig og samtidig vemodig siste kveld med gjengen, og vi var alle enig om at turen var over i det den virkelig begynte.

Det var veldig deilig å dra på feire med en gjeng europeere, i et nytt miljø og med nye opplevelser.  Det slo meg hvor forskjellig kysten er i forhold til innlandet; mer lik Vesten og mer liberalt.  Så selv om jeg vil si at de største kontrastene og SA-særtegn finner man i innlandet, var det godt å slappe av i et miljø med mindre kulturkrasj.  Og en stor takk til YFU som arrangerte en kjempe flott tur som i mine øyne gikk knirkefritt.

Bilder kommer.

Ciao, Ingvild

Forberedelser og konfirmasjon

Da har det på nytt blitt søndag, en fin dag å oppdatere bloggen på.  Nå sitter jeg på rommet med takvifta surrende over meg og slapper av etter helgas aktiviteter.  På lørdag dro vertsmora mi, søs og jeg til PTA East (Pretorias vestkant med megasvære hus og murer rundt nabolagene) på shopping.  Søs fant seg en konfirmasjonkjole, og jeg fant også en til slutt – men så at den dessverre strakk seg langt over budsjettet og endte opp med ingenting…  Men kontoen min var bare glad til – penger spart, og dermed mer tilovers til desemberturen som er rett rundt hjørnet!

Idag var det søs’ konfirmasjon, som til syvende og siste var veldig lik en norsk en.  Forrige helg hadde de en slags høring hvor de ble spurt spørsmål fra bibelen, og dersom de kjente det nye testamentet godt nok, sto selve konfirmasjonen for tur denne helga.  Siden de har hatt søndagsskole hver søndag gikk det bra for alle sammen, og det var vel rundt syv ungdommer som fikk utdelt diplom og et brev fra kirka etter den vanlige gudstjenesten.  Etterpå dro vi til en lodge som huset de ca førti gjestene, for det meste familie eller venner av hele familien, igjen slik det gjerne er i Norge.  Det var en god middag med en deilig pudding til dessert, men ellers var ikke så mye mer som skjedde.  Ingen taler eller gaver, og da vi kom hjem tok alle en tidlig kveld.  Say no more…  Jeg sitter nå enda her og oppdaterer meg på hjemmefronten og har fått forsikret meg om at alt er det samme gamle der.

Her om dagen fikk vi en mail fra YFU med timeplanen for turen jeg skal på med de andre utvekslingselevene.  Vi reiser fra PTA den 26. november, og er hjemme igjen den 11. desember.  Jeg gleder meg til å se kysten av SA og til å få snakket ordentlig med andre som er i samme båt som meg – uten at vertsfamilier eller kontaktpersoner henger rundt oss… Tenker jeg skriver ned byene/plassene vi skal innom, men så skriver jeg om aktivitetene vi gjorde når den tid kommer:  Port Elizabeth -> Kragga Kamma Game Reserve -> Jeffrey’s Bay -> Tsitsikamma Adventure, Storms River -> Knysa -> Oudtshoorn -> og til slutt noen dager i Cape Town.  I følge programmet ser det ut til at vi kommer til å mye å gjøre, samtidig som det er satt av tid til bading og rusleturer der det er anledning.  Det lover bra for en spennende ferie!  Jeg har også en tante i CT som har invitert meg med på litt sightseeing en av dagene jeg er der, og det ser ut til at jeg kan få presset inn en date i løpet av de første dagene i CT.

Nå kjenner jeg meg klar for senga; i morgen blir det lesing før en hektisk firedagersuke med eksamen hver dag…

Lala Kahle,

Ingvild

Livin’ la vida loca

Hei og hopp!

Det blir ikke et langt innlegg denne gangen, men vil bare gi et lite livstegn.  Tida flyr her nede, og vi går nå inn i de siste ukene med skole.  I morgen er siste dag med vanlig undervisning, så har vi fri resten av uka før vi på mandag starter med eksamen.  Her fungerer det slik at man har eksamen i alle fagene man tar, hvilket for meg betyr matte, engelsk, Life Oritentation, biologi, geografi, kunst og afrikaans…  Jeg er ganske usikker på hvordan det kommer til å gå med biologi, og afrikaans har jeg ikke en gang tenkt å ofre så mye oppmerksomhet.  Holder det vel ikke at jeg lærer å snakke det i første om gang, så får jeg ta litteratur og diktanalyse senere?!  Tror nok det, ja… Det er likevel helt vilt at skoleåret her nede allerede er ferdig, at det er fire uker til jeg drar med YFU på cape-turen og dermed har startet juleferien!  Akkurat nå føles det som om tida løper i fra meg, og jeg håper den slakker av snart for jeg nyter virkelig tida her.

I helga hadde vi bursdagsfeiring av vertsfaren min og min eldste vertsbror.  I den anledning kom også nevøene (én med sønnen og kjæresten også) til v-faren min, og det var koselig å bli bedre kjent med den greina av familien.  Paret bor i Pretoria, og de også inviterte meg hjem til seg og til å vise meg hjembyen deres ved kysten.  I det hele tatt – jeg møter kun på trivelig og i møte kommende mennesker!  Bursdagsfeiringen var artig, og som så mange ganger før trakk vi ungdommen oss litt tilbake mens de voksne denne gangen fulgte en rugbykamp (Sharks-West Province der Sharks vant – for den som måtte interessere seg…).  Når jeg sier ungdommen, så var vi i en alder mellom 15 og 30 år, hvilket jeg har merket er nok en forskjell mellom SA og Norge:  mine venner er dine venner leves virkelig ut her, og alle finner det like artig å være med hverandre – ung som ‘gammel’.  På formiddagen fór vi rundt på motorsyklene og firehjulingen (som jeg prøvde for første gang!) og slappet av ved dammen ikke langt fra gården.  På kvelden, da kampen var, fulgte vi opp med bursdagsfest – som førte til at søndagen gikk til soving og latskap.  V-søstera mi og jeg kom oss likevel opp tidsnok til å få med oss kirkeseremonien for ei venninnes konfirmasjon, men det kan jeg skrive mer om i et annet innlegg når søs har hatt sin seremoni.

Ellers har jeg nesten bare smil-dager for tida.  Nesten hver helg finner vi på noe, enten bowling, kino eller andre utflukter, og jeg treffer stadig vekk nye mennesker.  For hver dag som går føler jeg meg nærmere familien, og helt plutselig i dag slo det meg at jeg føler meg hjemme i dette huset og i denne familien.  Det betyr ikke at jeg har følt meg bortkommen eller fremmed frem til nå, men denne tilhørigheten sto klarere for meg i dag enn den har gjort tidligere.  Jeg tror det kanskje har en sammenheng med at jeg nå kjenner hver enkelt her i huset veldig godt og kjenner de forskjellige sidene deres, og de har også sett meg i både svake og sterke øyeblikk.  Med andre ord – vi vet hvor vi har hverandre, vi kjenner den andres akilles, og vi småkrangler og ler sammen som en familie.

Kort sagt; jeg har det veldig bra for tida og selv om dere ikke hører mye fra meg så lever jeg fortsatt – i mitt beste velgående ; )

Haha, ser at innlegget fikk en lengde likevel…

Stor klem,

Ingvild

Into the Wild

Into the wild

Denne helga ble jeg med Ouma (besta ), Tannie (tante), Oom (onkel) til Khamab Kalahari Reserve der sønnen deres jobber.  Vi reiste med bil, og med flere stopp på veien tok det nesten 12 timer…
Reservatet ligger åpenbart i Kalahari, ikke langt fra grensen til Botswana (i North-West provinsen, ikke langt fra den lille byen Bray), og er SA’s nest største.  For omtrent to år siden begynte de arbeidet der da en russer med masse penger kjøpte området, så de er fortsatt i startfasen.  Det vil si at Khamab ikke er offisielt åpnet ennå, at de fortsatt har flere dyr å bringe tilbake og ingen jakting er tillatt.  Ideen bak dette reservatet er å gjenskape det slik det var for 100-200 år siden, og når de har kapasitet til det (når dyrene er ordentlig ’settled’), vil de åpne for jakt – regulert, selvfølgelig.  Hittil har de sjiraff, nesehorn, x antall hjorteraser (ingen nevnt, ingen glemt), bøffel, hele Pumbaas slekt, og enda skal de få flere nesehorn og neste år en gang – løver!

Det var tørre fakta, og nå prøver jeg å finne ord til å beskrive hvor fantastisk det er der.  Hittil har jeg skrevet flere utkast, men det er ikke lett!  Først og fremst er det så langt fra sivilisasjonen at man kommer seg langt bort fra asfaltert vei, bilstøy, menneskestøy – egentlig alt som lager lyd!  Uten at jeg overdriver kan jeg si at det var øyeblikk der man ikke hørte annet enn sin egen pust.
Reservatet ligger på en slette (kanskje det er savanne det heter?!) og stjernehimmelen strekker seg fra den ene horisonten til den andre.  Gult gress og tørre trær er stort sett det eneste som vokser der, men alt blir visstnok grønt over natta når det første regnet faller.  Rundt vannhullene, som for så vidt er kunstige, er det enda karrigere eller støvete.  Den enkleste måten å beskrive landskapet på er egentlig å be dere se en av Animal Planet’s dokumentarer fra den afrikanske savannen.  Det føltes virkelig ut som om jeg var med i en i alle fall!

Heldigvis unngikk vi de fryktede 40 varmegradene, og hadde kjørlige temperaturer rundt 25*.  Om kvelden, derimot, ble det iskaldt – slik det gjerne er i ørkenområder.  Så å se på stjernene var kun behagelig en liten stund..!  Et bål gjorde det mer behagelig, og vertsfettern min forsikret meg om at vi skulle få til en overnatting “in the field” neste gang.
Lørdag ettermiddag pakket vi opp en ”safaribil” med stoler, mat, campingbord og godt med drikke, så fant vi veien ut i bushen.  Etter en stund med sightseeing i reservatet, som aldri tok slutt, slo vi leir og fyrte opp et bål.  Vi fikk med oss solnedgangen derfra, og hele atmosfæren var helt fantastisk.  Jeg ble også introdusert for ”the welcome to the Kalahari tradition”; snurre 10 ganger rundt med blikket mot himmelen for så å springe mot en tom flaske og sparke den… jeg bestemte meg for å ta sanda i nærmere øyesyn allerede etter ett og et halvt skritt.

Det er virkelig vanskelig å finne ord som verdsetter Kalahari godt nok, men det er sant det de sa: har du først kommet til Kalahari, vil du for alltid bære Kalahari med deg.  Jeg kunnet giftet meg med plassen!  Og jeg vil garantert tilbake.

I nærmeste fremtid skal jeg prøve å komme meg til en internettkafé og få lastet opp bilder.  Vær tålmodig, jeg vet det er mange som savner bilder – og de kommer nok!

Hamba Kahle,

Ingvild

Varmt… varmere?!

Hei!

Det har blitt oktober, og i følge meldinger hjemmefra har den første snøen falt i Tromsø.  Det er vanskelig å forestille seg når vi nyter over tredve grader her!  Eller, ‘nyter’ er vel strengt tatt en mild overdrivelse…  Jeg satser på at det blir enklere å leve i varmen når vi har ferie og ikke trenger å gå i skoleuniformen, men kan hive klærne og ligge i ro med nok av drikke innen rekkevidde!

Fra torsdag til søndag overnattet jeg hos tannie, oom og ouma (tante, onkel og besta) mens resten av familien var på vertsbroren min sin konkurranse i jiksky.  Jeg kunne ikke være med fordi YFU arrangerte Family Day på lørdagen, hvor kun syv elever m/familie kunne komme, men det var ikke mindre koselig å se igjen de som kom!  Arrangementet ble holdt ved et svømmebasseng i Pretoria, og hver elev fikk i oppgave å bringe tradisjonell mat (fra hjemlandet) og en kort forklaring på hvorfor vi tok akkurat den retten med.  Jeg lagde mammas spinatpai, kanskje ikke spesielt urnorsk, men jeg sa at spinat er en av de få grønnsakene som overlever Nord-Norges kalde klima (og frost) og dermed er en viktig grønnsak i Norge.  Det viktigste er vel likevel at de syntes det var godt, og jeg har lovet tannie å oversette oppskriften.  Det er artig å lage mat til sørafrikanerne – de er åpne for å prøve og så langt har alt falt i smak.  Og enda bedre for meg – mammas mat går an å lage i SA også!

Som sagt så var det ikke det største oppmøtet av utvekslingselever, men flere av de som kom har jeg funnet ut ikke bor så fryktelig langt unna Bronkhorstspruit likevel.  Så forhåpentligvis er det mulig å få til noen kafébesøk eller to mellom oss innvandrere og våre sørafrikanske søsken – uten at det kreves mengder av tid til reising osv osv.  Planleggingen av YFUs desembertur til Port Elizabeth og Cape Town har også begynt, og jeg ser virkelig frem til å se kysten og resten av YFU-gjengen igjen.  Men en ting av gangen, dette er jo ikke før om tre måneder..!  Etter samlingen tok vi turen innom Cullinan, en meget rolig gruveby med gamle bygninger og trær med nydelige, lilla blomster. (Diamanten i Dronning Elizabeths krone er hentet ut herfra).  Vi nøt kald drikke under en lett dis av vann (fra noen miniatyrvannspredere rundt parasollene) da et brudepar kom forbi.  Både de og følget deres hadde noen vakre, fargerike drakter: Ndebele-folkets tradisjonelle drakt.

Lørdag kveld kom et heftig tordenvær over byen, og dermed også regnet vi har ventet på!  Først holdt både regn og lyn seg på avstand, men med ett gjorde begge en voldsom entré med et pang og styrtregn.  Etter kort tid bar vinden uværet videre, men etterlot huset i mørke…  Jaja, nå har vel sommeren begynt for alvor!  Søndag var det å gå i kirka, og jeg skjønner fortsatt pent lite av hva som blir sagt, men ellers kan jeg informere om at det går fremover med Afrikaansen.  Det føles veldig rart å selv snakke det (les: erstatte enkelte engelske ord med afrikaanse i en ellers engelsk setning), det høres liksom ikke rett ut… likevel forstår jeg mer og kan stort sett henge med på hva det snakkes om med litt hjelp innimellom.  Hos tannie blir jeg utfordret til å snakke mer selv også, så i helga har jeg snakket mer enn ellers.  Ganske fornøyd, ja!  I det hele tatt, helga har vært herlig og jeg fått ladet ordentlig opp til en ny skoleuke.

Nå har jeg fått tak i en minnebrikke, så jeg skal prøve så fort jeg kan å få kommet meg til en internettkafé og få lastet opp bilder.  Kjenner jeg meg selv rett blir det nok ikke ‘now’, men ‘now-now’.

So long,

Ingvild

Stille etter stormen

Det er visst en stund siden jeg sist skrev et innlegg, så nå er det vel på tide med et livstegn. Jeg har nå kommet til det punktet av utvekslingsoppholdet der alt nytt ikke lenger er så nytt og man er vant til den hverdagen man har fått. Siden alt har roet seg og nye inntrykk ikke lenger kommer ramlende i fanget mitt hver dag, bruker jeg tiden på å fordøye de første ukene i SA og det resulterer i at energinivået har sunket en smule i det siste. Behovet for søvn har derimot steget betraktelig, og ikke bare én gang har jeg bukket under og sovnet over leksene. Dette er jo noe jeg har vært forberedt på, og jeg er egentlig overrasket over at det tok såpass lang tid før tida slakket ned og jeg møtte på rastløshet og savn hjem. Kanskje har det vært en hjelp at jeg ikke har hatt så fryktelig mye kontakt med Norge og dermed viet meg fullt og helt til det som skjer her og nå, for savnet kommer for det meste til overflaten når jeg hører stemmene til de der hjemme. Det er for så vidt greit, for da kan jeg jo på en måte kontrollere selv når det passer seg å savne.

Vi vet jo alle at ingenting er så dumt at det ikke er godt for noe, og det som er godt med savnet, er at man tydelig ser hva man er glad i og setter pris på hjemme. For eksempel friheten og tilliten til folk eller kokt fisk til middag. Det er gjerne ting som man tar som en selvfølge, og når man ikke lenger har det, lærer man seg å sette pris på det på nytt. Vi trenger alle slike påminnelser, og jeg er så heldig å få dem samtidig som jeg opplever mye nytt og gjør meg andre erfaringer som jeg kan ta med videre. Selv om hverdagen nå er krydret med litt motstand og ”down hills”, er jeg så utrolig glad for at jeg er her og det er ingen annen plass jeg heller vil være enn akkurat her!

Det betyr så mye at alle bryr seg og gjerne vil vise meg seg og sitt, inviterer meg med og introduserer seg for sine venner, som utvekslingsstudent ser jeg at det er viktig for meg og det har vært en utviklingsprosess, en ”åpenbaring”, for meg: neste år kommer vi til å huse en utveklingselev, og tidligere var jeg urolig for at jeg ville bli sittende med vedkomne over meg uten mulighet til å holde på med mitt alene. Nå kan jeg ikke vente til jeg får mulighet til å trekke denne studenten inn i norsk ungdoms hverdag og sørge for at han/hun får oppleve både skigåing, hyttetur og fisketur midt på natta under midtnattsola!

Så værvarselet: her stiger temperaturene, og forrige uke hadde vi skrekkelige 30 grader hver dag! Her gjelder det å tilpasse seg varmen fortere enn svint, for alle snakker om en ekstra varm sommer med enda flere varmegrader. Hvordan skal min stakkars kropp, som er vant til Nord-Norges heller kjørlige temperaturer, overleve?! Jeg er overbevist om at varmen også gjorde sitt til energitapet… Denne uka har vi vært velsignet en kald vind som trakk kvikksølvet ned til 25 grader. Selv om den også roter til et hvert forsøk på frisyre og løfter faretruende på skjørtene våre, bringer den forhåpentligvis med seg det etterlengtede regnet. Regnet som vil kjøle oss ned, gjøre slettende grønne og minske antall branner. Det tørre landskapet rundt oss er nemlig herjet av store og noen mindre branner. Vi ser stadig vekk enorme røykkjegler, og her om dagen var det en stor brann på nabogårdens område. Den sterke vinden gjorde jobben til et H for mennene som jobbet for å slukke den, og da v-faren og v-brødrene mine kom hjem etter å ha bistått i to timer, kjempet andre videre i enda fire-fem timer. Flere mister livet i de største brannene, og det er virkelig ubehagelig å se de gule stripene av flammer langs jordene. Brannene starter gjerne av sigaretter som blir kastet i veikanten eller av folk som driver bråtebrann i stor skala. Vi hadde også et tilfelle der brannen ble startet av en fugl som satte seg på høyspentledningens positive og negative pol og tok fyr… Så det er nok ikke bare overvarme nordlendinger som vil ha regn, nei! Ellers er det en ti dager lang ferie nå som jeg skal nyte til det fulle (ved å ta igjen litt søvn..?). På mandag skal jeg med to jenter fra skolen og ri, hvilket jeg tror kan bli veldig artig. Kanskje er det en fin anledning til å bli litt solbrent?

Ja, forresten! En annen helg var vi på et kjøpesenter og gikk på skøyter! På is, ja! Artigere skøyteløp har jeg ikke vært med på da de fleste klamret seg til gjerdet eller lot meg dra dem rundt mens de stønnet og bar seg. Absolutt stedet å gå for å få seg en god latter, og dersom noen kan finne ordene som forklarer hvordan man går på skøyter, så vær så snill og send meg dem.

So long, Ingvild